Van Fraassen vil vise at vitenskapens teorier er empirisk adekvate. Worrall vil ikke avfeie realismens evne til å vise at vitenskapens (fysikkens) fremskritt ikke er et mirakel, og kommer frem til at det er strukturene (de matematiske ligningene), ikke entitetene som videreføres i fremskrittet. Hva er egentlig forskjellen mellom de to standpunktene? Hverken van Fraassen eller Worrall vil akseptere entitetenes ontologiske status, henholdsvis fordi de ikke kan observeres, og fordi de ikke nødvendigvis videreføres i nye teorier. Van Fraassen snakker om vitenskapen generelt, mens Worrall bare snakker om fysikken, og kan derfor være mer spesifikk i forhold til hva det er teoriene består av.
Der van Fraassen gjerne vil kunne snakke om entiteter og hendelser som ikke observeres, så som syndefloden og kvarker, uten å måtte tro at de eksisterer, kan Worrall sine matematiske strukturer gjerne fortolkes dit hen at disse teoretiske kvarkene eksisterer. Det kan se ut til at de to teoriene kan være kompatible, selv om de ikke omtaler de samme problemstillingene og selv om deres opphavsmenn nærmer seg problemet fra hver sin side i debatten. Og i senere skriverier har van Fraassen adoptert Woralls strukturalisme og utviklet en antirealistisk form (2006).
Den største svakheten ved en hver form for antirealisme, er at den ikke kan redegjøre for fremskrittene i vitenskapen. Van Fraassen forsøker å slippe unna ved å trekke veksler på hvorvidt man kan verifisere teoriene empirisk. Man kan på samme måte som Worrall ser strukturene, se at de empiriske bevisene for fremskrittene blir stadig bedre gjennom nye teorier om lys og gravitasjon , men det er en svakere påstand at man kan beskrive fenomene enn at man viderefører struktur som beskriver dem. En empirisk adekvat teori som i tillegg til å kunne verifiseres empirisk, også tar med seg en struktur som beskriver hvorfor den er empirisk adekvat må nødvendigvis gjøre bedre rede for vitenskapens fremskritt.
Van Fraassen sier at en vitenskapsperson som vedkjenner seg en spesiell teori, derved forplikter seg til et forskningsprogram, noe som nødvendigvis må forholde seg til Worralls likninger (spesielt hvis dette programmet er innenfor naturvitenskapene). Men Worrall slipper unna problemet med distinksjonen observerbar/ikke observerbar når han funderer sin teori på strukturene, og i følge Ladyman (2007) har han ikke sagt noe om hvorvidt hans strukturalisme er epistemisk eller ontologisk betinget. Hvis teorien er epistemisk betinget, så betyr det at vi kan vite om relasjonene mellom, men ikke naturen til de fysiske objektene som skal instantiere disse. Hvis derimot strukturalismen er ontologisk, vil den påstå at disse entitetene ikke finnes, men at strukturen er alt som er. Jeg vil i utgangspunktet se for meg at Worrall ville si at han tror at det finnes entiteter i tillegg til strukturene, på side 120 (ibid) skriver han:
«But the principle applies purely at the mathematical level and hence is quite compatible with the new theory's basic theoretical assumptions (which interpret the terms in the equations) …»
Han plasserer altså dette matematiske nivået mellom et empirisk og noen grunnleggende teoretiske forutsetninger, som han tidligere har beskrevet som entiteter man forventer skal ligge i bunn. For å kunne forsvare et slikt standpunkt, må man klare å skille det matematiskteoretiske og det entitetsteoretiske nivået. Stathis Psillios (1995. s.31-32) har argumentert at dette ikke er mulig ved å vise til teorier om akselerasjon og gravitasjon. Disse beskriver henholdsvis massers motstand mot akselerasjon og hvordan de tiltrekker hverandre, og ble på et tidspunkt vist å si det samme. Psillos argumenterer at når man først oppdaget loven om akselerasjon (eller motstand mot akselerasjon), deretter deres gjensidige tiltrekningskraft, før man til slutt fant ut at disse var de samme, så fant man fler og fler egenskaper ved masse. Dette betyr at disse matematiske likningene ikke kan sees på som separate fra massen, men må sees på som egenskaper, ikke separerbare fra massen som entitet. Akkurat som at mine øyne er grønne ikke er en teoretisk struktur, men en egenskap ved mine øyne. Jeg tror at det egentlig ikke er et godt nok argument. Masse er vel egentlig en egenskap ved all substans, og ikke en entitet i seg selv, men derimot struktur og ligningene beskriver hvordan disse enhetene i egenskap av å ha masse oppfører seg i forhold til hverandre. Et nøytron har masse, og dets masse kan måles, men det er vel nøytronet som er entiteten som en strukturell realist ikke kan garantere eksisterer.
Van Fraassen har på et tidspunkt funnet at han må henge seg på den nye strukturtrenden som så overbevisende fenger dagens vitenskapsfilosofer. Han sier i sin «Structure: Its Shadow and Substance» (2006 : s.31):
«But there are a good many 'low level laws' which take the form of simple equations, describing the structure of those phenomena. These are closely connected with the empirical successes that every succeeding theory will have to duplicate, at least by approximation in a limited domain. These phenomenal structures must fit, in a certain way, into the new theoretical models.»
I sin empiriske strukturalisme finner han både struktur som følger gjennom teoretiske forandringer, og iboende kvaliteter som stadig er i forandring. Han sier at enhver ny teori er nødt til å kopiere den empiriske suksessen som de forutgående teoriene har så suksessfullt beskrevet, akkurat som teoriene om lys stadig la til flere egenskaper selv om deres iboende kvaliteter forandret seg for hvert skifte via stråler, partikler, eter og partikler igjen. Dette skal løse problemene med å skille struktur og entitet: det er bare to områder for vitenskapen: den empirisk eksperimenterende og den teoretisk matematiske. Den eksperimenterende jobber med fenomenene og det som skal beskrives, den teoretiske forholder seg til beskrivelsen av fenomenene.