This is an old revision of the document!


    

Den vitenskapelige realismens problemer

Vitenskapen teorier beskriver, veldig kort, i følge realisten: verden slik den virkelig er, og i følge antirealisten: den observerbare verden slik den virkelig er. Worrall (ibid : 100) mener at de fleste av oss, ureflektert tar det for gitt at vitenskapens postulater gir beskrivelser av virkelige entiteter som eksisterer i verden. Og realisten samstemmer ved å påstå at det er totalt usannsynlig at våre teorier kan predikere hendelser i verden så nøyaktig som de gjør, uten at de faktisk beskriver verden slik den virkelig er. Ved hjelp av teorier om uobserverbare atomer og deres bestanddeler, kan en bygge lasere som manipulerer disse bestanddelene i en slik grad at de kan kutte i stål eller lese av 100 nanometers forskjeller i dybde på en CD. Hilary Putnam skrev at:

“The positive argument for realism is that it is the only philosophy that doesn’t make the success of science a miracle.” (H. Putnam i L. Laudan 1998)

Det finnes selvfølgelig en del krav til teoriene for at deres postulater skal kunne anerkjennes som refererende til virkeligheten. Slik som krav om den beste forklaringen, og om uavhengige nye prediksjoner som kan verifisere at det faktisk er den beste forklaringen. I følge Worrall (ibid : 102) har flere realister forsøkt seg på å rettferdiggjøre sin realisme ved å inferere at det er den beste forklaringen (på vitenskapens suksess), men siden et av problemene for en antirealist er at de faktisk ikke kan akseptere at inferens til den beste forklaringen kan være et gyldig argument for å bevise fysikkens minste bestanddelers eksistens, så vil de heller ikke akseptere en slik slutning som bevis for realismens gyldighet. Van Fraassen (ibid :1075 – 1077) forklarer det slik at en ikke nødvendigvis må følge de samme inferensene i alle tilfeller, i det å inferere fra et sett med premisser som ikke leder til en nødvendig konklusjon, altså når konklusjonen er underdeterminert, så er det mulig å inferere på flere måter. Van Fraassen bruker et eksempel med lyder i veggen som kan lede til konklusjonen at det er mus i veggen. Men så lenge en ikke faktisk har sett musene, så kan en ikke vite. En kan like gjerne inferere at det er en empirisk adekvat (se under) å konkludere med at det er mus i veggen. Tilsvarende påstår Worrall (ibid) at en ikke kan inferere realisme ut i fra vitenskapens suksess, bare gjøre den plausibel.

Et annet krav en må stille til en god vitenskapelig teori, er at den kan gi gode prediksjoner om nye fenomener. Realistene kan vise til flere gode eksempler, men i følge matematikken er det teoretisk sett uendelig mange teorier som kan predikere de samme fenomenene, mens bare en av dem kan være korrekt. Worrall (ibid:103) synes realistens standpunkt intuitivt virker svært plausibelt, men han legger til at hvis en ser på vitenskapshistorien generelt, og historien om vitenskapelige revolusjoner spesielt, så vil vi se problemer. Han eksemplifiserer med Newtons teori om gravitasjon, som var svært suksessfull. Ved hjelp av den kunne en beregne planetenes avvik fra Kepleriske ellipser, solformørkelser og kometers baner med imponerende presisjon. Newtons teori var rådende i over to hundre år, og dens suksess kunne gi god støtte til intuisjonen om at det ville være et mirakel om den ikke var korrekt, men det var den ikke. I dag forholder fysikere seg til Einsteins teori som den regjerende teorien, mens Newtons fremdeles gir så pass gode prediksjoner at den fremdeles er nyttig i praktiske applikasjoner. Worrall påpeker (ibid : 103 - 104) at dette ikke ville være noe problem hvis Einsteins nye teori bare var en utvidelse av Newtons, men de aller fleste er enige i at teoriene ikke er kompatible. Og dermed kan Newtons teori aldri ha vært korrekt, det var en av alle disse uendelig mange teoriene som kunne predikere korrekt, men som ikke beskriver verden slik den virkelig er.

Van Fraassen diskuterer (ibid :1079) hvordan et ubegrenset krav om forklaring fører til et krav om skjulte variabler. Det vil si variabler som kan forklare fenomener som ellers ville bli forklart statistisk, deterministisk. For eksempel vil, i allment akseptert kvanteteori, kvantenes bevegelser bare kunne predikeres probabilistisk. Så vidt jeg har forstått så brukes ikke skjulte variabler innen fysikken i dag, men det finnes flere beviser både for og i mot muligheten av å bruke skjulte variabler (wikipedia, 2008), så van Fraassens diskusjon er vanskelig å veie for en legmann innen fysikken, men det kan nevnes at Einstein var en av forsvarerne av at fysikken ikke kunne kompletteres uten å bruke skjulte variabler.







 
 
 
 
 
 
problems.of.scientific.realism.1229907532.txt.gz · Last modified: 2010/02/08 13:57 (external edit)