Donald Davidson om anomal monisme
Donald Davidsons anomale monisme sier at enhver partikulær mental hendelse eller egenskap, er identisk med en korresponderende partikulær fysisk hendelse eller egenskap, men at det ikke kan finnes strikte psykofysiske lover som kan forklare dette, og at mentale hendelser og egenskaper derfor ikke kan reduseres til fysiske hendelser og egenskaper.
Davidson baserer seg altså på antagelsen om at
1) Noen mentale hendelser interagerer kausalt med noen fysiske hendelser
Som virker plausibelt fra et intuitivt ståsted, videre baserer han seg på det Newtonske synet at
2) Hendelser som er kausalt relatert dekkes av strikte lover
Deretter kommer Davidsons grep som ser ut til ikke å kunne være kompatibelt med de to foregåenden påstandene
3) Det finnes ingen lover som kan forklare eller predikere mentale hendelser, eller som kan forklares eller predikeres av mentale hendelser
For å rekonsiliere disse prinsippene baserer Davidson seg på en token-identitets teori og sier at
4) Enhver kausalt interagerende mental hendelse er token-identisk med en fysisk hendelse
Disse prinsippenekan kalles kalles henholdsvis (1) interaksjonsprinsippet, (2) kausallov prinsippet, (3) anomali (ikke underlagt en lov) og (4) monisme (at det bare finnes en type ting). Token-identitetsteori sier (veldig-veldig kort) i Davidsons tilfelle at identitet mellom hjernetilstander og mentale hendelser bare skjer på et individuelt nivå i fysiske egenskaper ved disse.
Davidson argues that causal relations occur under the neural descriptions but not under the descriptions of psychological language. The latter descriptions use intentional predicates, but because of indeterminacy of translation and of interpretation, these predicates do not occur in law statements. It follows that mind-brain identities can occur only on the level of individual (token) events. (Smart [URL] 2004)
Som Yalowitz påpeker ([URL]. 2005) er Davidson notoriøst vag når han skal forklare hvordan mentale hendelser kan predikere eller forklare andre hendelser, eller bli predikert eller forklart av andre hendelser. Men Føllesdal (1988) forklarer det slik at mentale og fysiske hendelser kan beskrive i et fysisk vokabular, og at disse fysiske beskrivelsene (tokens) kan ha kausale krefter og falle inn under strikt kausale lover.
Kim (2002) har påpekt at siden ikke mentale hendelser har kausale krefter i seg selv, bare i kraft av de fysiske hendelsene som beskriver dem, og det ikke kan være noen psykofysiske lover, så kan man endre alle de mentale hendelsene sine egenskaper uten at de fysiske hendelsenes egenskaper endres. Dette viser at de mentale hendelsene ikke har noen som helst kausal effekt i verden, og dermed er totalt overflødige, eller ganske enkelt ikke eksisterer. Til dette repliserer Davidson (2003) at det innenfor anomal monisme ikke kan snakkes om en hendelse som kausalt relevant, siden kausale relasjoner er ekstensjonale relasjoner mellom ikke-abstrakte partikulære hendelser. Det vil si at det er de fysiske beskrivelsene av de partikulære hendelsene som er kausalt relevante.
Angående Davidsons appell til superveniens (2001, 2003), så har den også problemer. I “Thinking causes” sier han at “selv om superveniens medfører at enhver forandring i en mental egenskap p for en partikulær hendelse h vil ledsages av en forandring i de fysiske egenskapene til h, så medfører ikke dette at en forandring av p i andre hendelser vil ledsages av en identisk forandring i de fysiske egenskapene til disse andre hendelsene.” Dette utsagnet støtter Davidsons syn at de strikte fysiske lovene som kan legges på de fysiske beskrivelsene av mentale hendelser vil være ceteris paribus lover i forhold til generelle mentale egenskaper, og dermed kunne ha forskjellige konsekvenser hvis omstendigheten er anderledes. Problemet med dette er at han appelerer til en “svak superveniens” som sier at to ting som er like i alle subveniente henseender, ikke nødvendigvis må være like i alle superveniente hensender innenfor den samme verden. En slik superveniens vil da selvfølgelig ikke gi psykofysiske lover, og være konsistent med anomaliprinsippet, men det hjelper en lite på veien til å forklare det mentales kausale relevans. Hvis Davidson skulle appelere til en sterkere superveniens som krever nødvendig supervenient likhet mellom subvenient like ting, ville han bryte mot anomaliprinsippet, men redde kausalrelevansen.
Jerry Alan Fodor
Fordi jeg lett kan bli litt forvirret i forhold til om (funksjonalisten) Fodor skal kalles en ikke-reduksjonist eller ikke, så vil jeg begynne dette innlegget med en liten presentasjon av funksjonalismen som leder frem til hvorfor bevisstheten kan være multippelt realiserbar, og dermed ikke reduserbar til fysiske tilstander.
En funksjonalistisk teori i bevissthetsfilosofien, er teorien om at bevisstheten konstitueres, ikke gjennom spesifikke fysiske konstellasjoner, men gjennom den rollen de har. En klassisk analogi er forgasseren som har den funksjonen at den regulerer tilstrømningen av bensin til en motor, men at dette kan implementeres på flere forskjellige måter, for eksempel ved hjelp av tyngdekraften eller ved direkte injeksjon. På samme måte vil en funksjonalist fastholde at en bevissthet kan oppstå både i en menneskelig hjerne med sine ladede ioner som raser rundt i et organisk nettverk av hjerneceller, en utenomhjordisk skapning med en slags karbonbasert bevissthetsgenerator, eller i en silikonbasert datahjerne. En materialistisk funksjonalist vil si at bevisstheten kan realiseres i mange forskjellige fysiske tilstander, og altså være multippelt realiserbar.
Fodor snakker endel om multippel realiserbarhet når han skal forklare hvordan mentale tilstander kan være kausalt relevante, så selv om det kanskje kan høres ut som om han gjerne vil redusere mentale lover til fysiske lover, så tror jeg hans multippelt realiserbare bevisstheter bare kan reduseres ved hjelp av ceteris paribus lover, og at hans funksjonalisme vil være en slags token-identitets fysikalisme. I “making mind matter more” (2006) forsøker han å vise at multippel realiserbarhet ikke leder til epifenomenalisme og kausal irrelevans.
Fodor presenterer et par analogier til egenskaper som burde være kausalt irrelevante. Den første er egenskapen å være et fjell, for å være et fjell sier han, er ikke en egenskap med kausale krefter som kan forklare hvorfor det er så kaldt på toppen av Mount Everest. Den andre er å være en vingeprofil. En vingeprofil har endel aerodynamiske egenskaper som gør at den gir et løft slik at den kan flytte seilbåter eller få fly til å lette. Åpenbart kan denne konstruksjonen realiseres både som vinger og seil, men poenget er at det ikke er i kraft av å være en vingeprofil den gir kraft til å flytte ting, men i kraft av de aerodynamiske lovene en fungerende vingeprofil gjør bruk av. Fodor påkaller også, i likhet med Davidson, ceterus paribus lover som skal kunne forklare funksjonen i et vokabulær som konstitueres når vi snakker om en generell vingeprofil, men disse lovene vil igjen konstitueres av lover i det aerodynamiske vokabulæret som da ikke omhandler den generelle ideen vingeprofil, men den spesifikke kurven og luftstrømningene der denne skal brukes. Tilsvarende skal det finnes psykologiske (ceteris paribus-) lover som kan forklare intensionale proposisjoner. Fodor lager et lukket system for spesialvitenskapene (eg. Psykologi) hvor han sier at
5) M’er forårsaker B’er; 6) “M → B ceteris paribus” er en lov; og 7) ceteris paribus vilkårene er tilfredstillt for noen M’er.
Dette skal bety at “det er tilstrekkelig for M å være kausalt relevant hvis det er en egenskap hvilket M i evne av denne egenskapen forårsaker B’er”. (ibid: 420) Fodor mener altså at det skal være nok for et vitenskapelig grunnlag å liste opp noen tilstrekkelige ceteris paribus klausuler, og at ikke alle nødvendige klausuler trenger å listes opp. Han setter altså dette i kontrast til Davidson, som han tar for å si at:
8.1) mentale egenskaper må dekkes av en strikt lov, 8.2) men ikke av intensionale lover fordi de ikke er strikte (…) antecedent ikke nomologisk tilstrekkelig for tilfreddstillelsen av konsekventen 8.3) derfor må mentale lover dekkes av fysiske lover 8.4) ergo må de ha fysiske egenskaper (ibid: 419)
Forskjellen ligger da altså i (8.2) hvor Davidson ser ut til å mene at for å kunne påvise kausalitet må man kunne redegjøre for alle tilstrekkelige og nøvendige fakta.
Davidson og Fodors innfallsvinkel til å redegjøre for det mentales kausale rolle ser ut til å være forskjellige, der Davidson appelerer til Kants ønske om å garantere for menneskets frie vilje, er Fodors bakgrunn et ønske om å kunne realisere kunstige bevisstheter. I sin streben etter en funksjonell løsning kan det se ut til at Fodor begynner å nærme seg en reduksjonistisk tilnærming mellom det mentale og det fysiske. I sin bruk av ceteris paribus klausuler som i seg selv skal være tilstrekkelig til å forklare kausalitet, kan det se ut til at det bare er i det han ikke lister opp alle klausulene at de ikke kan reduseres til strikte lover fra “basic” (subveniente?) vitenskaper (så som muligens fysikken). Hvis han skal ta med alle faktorer som har en innvirkning på den spesifikke kausalforklaringen, vil han sannsynligvis nærme seg et sett med nødvendige faktorer fra den subveniente vitenskapen og dermed falle i reduksjonens fallgrop hvor hverken multippel realiserbarhet eller menneskets frie vilje kan ivaretaes.
I Davidsons appell til psykofysiske ceteris paribus-lover sier han de de er essensielt ikke-strikte. Det vil si at uansett hvor mange vilkår som føyes til antecedenten uten å trivialisere den, så vil disse lovene aldri bli strikte. (Le Pore, Loewer. 2006) Det er sannsynligvis slike egenskaper Fodors lover i spesialvitenskapene skal ha, men da, og problemet her blir vel muligens analogt for Davidson og Fodor, vil vi få problemer med at det mentale vil bli epifenomenalt og kausalt kraftløst i egenskap av bare å instansieres av det fysiske i noen tilfeller i en verden. I det hele tatt ser jeg flere likheter enn forskjeller mellom Davidsons og Fodor forklaring av det mentales kausale relevans, noe også Davidson (2001) poengterer. Jeg skulle gjerne sett de to standpunktene rekonsiliert, slik at vi både kan garantere for menneskets frie vilje, og muligheten for både kunstige og utenomjordiske bevisstheter. Spørsmålet om hvorvidt fenomenale opplevelsen av biologisk-, silikon- og karbon-baserte “bevisstheter” vil bli like, er dog en annen sak.