John R. Searle har påstått at en kan bruke hva som helst for å formidle mening ved å bli enige om et sett regler og et sett med objekter (lyder, møbler, kattunger eller stjernekonstellasjoner) som kan kombineres i henhold til reglene. Og det ser ut til at det finnes noen veldig interessante korrelasjoner mellom en del modeller fra den formelle lingvistikken, og biologiens fylogenetiske trær. Men er det språkets struktur som gir et kart over biologiens evolusjon, eller er biologiens studieobjekters egenskaper og evolusjon et språk i seg selv?

Fylogenetikken er biologiens historieskrivning. Ved å undersøke slektskap og beregne sannsynlige mutasjoner kan biologene tegne opp en grafisk fremstilling av hvordan de forkjellige artene har oppstått, blitt endret, og eventuelt dødd ut. Denne grafiske fremstillingen pleier å kalles livets tre.

Livets tre fremstilles som en rettet asyklisk graf, som har sitt utspring fra grafteorien, og som først ble beskrevet i en artikkel av Leonhard Euler. Enten fordi, eller på tross av at Euler i denne artikkelen beviste av problemet med de syv broene ikke kan løses med hans grafteori, så har grafteori fått mye oppmerksomhet. Dette har ført til mange elegante løsninger på komplekse problemer som for eksempel organiseringen av dataene i livets tre. Det er sannsynlig ikke mulig å bevise at evolusjonen er asyklisk, men den er garantert rettet.

Lingvistene bruker også asykliske rettede grafer når de skal beskrive en formell syntax, og andre former for grafer brukes for å beskrive morfologiske og fonetiske egenskaper ved naturlige og konstruerte språk. Alle disse grafene er subsett av klassen grafer som kalles trær. Lingvisten Noam Chomsky mente at syntaxen var språkets grunnleggende bestandel, og at det finnes en universell syntax som er mer eller mindre hardkodet inn i hjernene våre. Kanskje i form av et tre.

Ved å slå sammen disse teoriene, ønsker jeg å utsette generelle trær basert på syntaktisk analyse og fylologiske slektskaper for formelle fonetiske ritualer utført med Odin’s tålmodighet og i Searle’s ånd. For å greie dette er jeg nødt til først å analysere, provosere og manipulere naturen for å fravriste dens strukturelle hemmeligheter. Deretter vil jeg forsøke å gjenskape dens bestandeler og sette disse i samspill, både som økologiske kretsløp og ved å gjenskape deres konstellasjoner og bevegelser. Og til slutt eksponerer jeg konstruksjonene for en massiv dose fonemer for å provosere frem en reaksjon.